Av og til kan virkeligheten være grusommere enn det er mulig å forestille seg. Jeg har to rystende historier fra i fjor som har gjort dypt inntrykk på meg.

Historie 1: «Flukten fra Leir 14»
Shin Dong-hyuk er 23 år. Han er en av de få som har greidd å flykte fra en av Nord-Koreas fangeleirer. Han ble født inne i fangeleir 14. Det holdes anslagsvis 200 000 politiske fanger i konsentrasjonslignende fangeleirer i Nord-Korea. Men svært få mennesker blir født i leiren, fordi kvinner unntaksvis tillates å føde sine barn. Shin ble født fordi moren og faren hans hadde arbeidet hardt i flere år. Ufødte barn blir ellers drept på bestialske måter. Ofte sammen med sine mødre.
Å rømme fra leiren, straffes med døden. Å planlegge å rømme, straffes med døden. Å unnlate å rapportere at noen planlegger å rømme, straffes også med døden.
Selv om Shin hadde familien sin i fangeleiren, vokste han opp uten kjærlighet. Han var fullstendig hjernevasket og konstant sulten. En dag gjorde han noe fatalt. Han anga moren og broren sin for å ha pratet om fluktplaner. Motivet var – i følge ham selv – noe så naivt som å få spise seg mett. Det er belønningen fangeleiren gir sine angivere. Det gikk imidlertid ikke som Shin hadde håpet. Fangevokteren tok selv æren for angivelsen, og Shin måtte gjennomgå brutale forhør før han ble plassert i en celle. En dag ble han dratt ut av cellen og brakt i fremste rad foran en eksekusjonsarena. Der fikk han se moren sin bli ført frem og hengt. Deretter ble han vitne til at broren sin ble skutt.
Shin greidde å flykte fra fangeleiren gjennom å kravle over sin døde kamerat som like før hadde kommet i kontakt med strømførende ledninger. I dag lever Shin i Sør-Korea og arbeider for å bedre menneskerettighetene i hjemlandet sitt. Han må for alltid leve med at han fikk sin mor og bror drept. Men var det hans skyld?
Historie 2: «Trengt opp i et hjørne»
Om bord i en komfortabel ekspressbuss langs fylkesvei 53 mellom Årdal og Tyin sliter en 31-årig mann med destruktive tanker. Han er vokst opp i Sør-Sudan og har fått avslag på sin asylsøknad til Norge. Han har fått beskjed om at han skal tvangsreturneres til hjemlandet. Tanken på det som vil møte ham der, gjør ham skrekkslagen! Skammen, ydmykelsen, nederlaget, fattigdommen, sulten, – og kanskje noen som er ute etter å drepe ham? Han føler seg trengt opp i et hjørne. Han har en grusom plan. På vei inn i skumringen tar han frem kjøkkenkniven han har skjult under jakken og hogger den i sjåføren, og de andre to menneskene på bussen. To voksne menn og en ung jente ligger igjen døde.
Asylsøkeren er oppspilt og redd. Men han forstår at hans fremtid er endret. For ham er en fremtid med det norske helsevesenet og fengselsvesenet en belønning.
Jeg skal ikke spekulere mer i asylsøkerens livssituasjon. Det er ikke sikkert vi noen gang får høre hans livshistorie. Derimot kjenner vi historien til Shin Dong-hyuk. Jeg vil derfor at vi for en liten stund forestiller oss ham i asylsøkerens sted.
Hvis Shin hadde greidd å rømme til Norge, og mot alle odds fått avslag på asylsøknaden sin, ville han blitt tvunget til å returnere til sitt eget land. Der ville han blitt transportert direkte til en fangeleir hvor han ville gjennomgå mishandling, tortur og henrettelse. Hvis Shin under disse omstendighetene hadde befunnet seg på samme buss som asylsøkeren fra Sør-Sudan, ville han dessverre hatt «alt» å vinne på å drepe medmenneskene rundt seg denne kvelden. En kjempestor belønning.
Om å forstå det uforståelige
Det finnes også flere, ufattelig grusomme vitnesbyrd fra borgerkrigsherjede deler av Afrika hvor flere norske asylsøkere kommer fra. Folk som er vokst opp under ekstrem nød, umenneskelighet, ydmykelse og ondskap har ikke fått den samme sjelelige ballast som nordmenn har. Det påvirker hvilke handlinger man er i stand til å gjennomføre og leve videre med.
Det grenser til det uforståelige for oss nordmenn at noen kan oppleve konsekvensene av drap som en belønning. Det er først når vi forstår dette, at det er mulig å finne en løsning som forhindrer flere meningsløse drap.
Dette fikk du sagt på en tankevekkende og klar måte, som i alle fall jeg synes vi burde ha lett tilgjengelig i hodene våre. Hver eneste dag, uke og år. Takker for et fint, innholdsrikt og meget godt skrevet innlegg Terje.
Jeg skriver boken som jeg havnet til gjennom linken på ønskelisten min, men det kan godt tenkes at jeg ikke vil vente så lenge med å få den i hus. 😉
Tvi tvi, så fortsetter vi med optimisme og full innsats for å få til et år som flest mulig av oss kan sette opp i historieboken vår, som det beste av alle. Hadde ikke det vært fint? 😉
LikerLiker
– Skal ikke klage på tidligere år, men håper og tror at 2014 blir det beste 🙂
LikerLiker
Fin innstilling, Terje. Som helt sikkert er med på å nå målet og ønskene for 2014. Garantert! Nesten. 😅
LikerLiker
Veldig tankevekkende! Jeg tror ikke det er mange av oss som ofrer bakgrunnen til asylsøkerne nok tanke, men det sier seg selv at det skal noe dramatisk til for å rømme helt nord til oss. Selv myndighetene her virker ikke å være spesielt opptatt av flyktningers mentale helse eller hvor langt de er villig til å gå for å bli her. Jeg har hørt en del kommentarer som «send alle tilbake til der de hører hjemme» hver gang en innvandrer bryter loven. Av en eller annen merkelig grunn er det ingen som prøver å forstå hvor asylsøkerne kommer fra, eller stiller spørsmål ved myndighetenes manglende omsorg. Vi bare antar at alle er mafia eller annet avskum.
Jeg tror myndighetene har et betydelig ansvar.
LikerLiker
Virkelig et betydelig ansvar!
For det første tror det er nesten umulig å sitte med et norsk «mindset» og fatte mangel på menneskeverd, ydmykelse og ondskap som hersker enkelte steder i verden. Jeg har selv opplevd å høre historier fra en fyr som jobbet i en afrikansk by på syttitallet. Historiene var så ille at de ikke egner seg på trykk. Jeg fikk meg ikke til å tro på ham før jeg senere fikk lignende historier fra en helt annen fyr som hadde besøkt samme by.
Dermed er det risiko for at asylsøkere med de verste historiene rett og slett ikke blir trodd.
Så er det en annen risiko – risiko for at asylsøkere får sammenbrudd – enten når de får beskjed om avslag – eller tidspunkt for hjemsendelse. Asylsøkere med avslag bør følges opp med obligatoriske mentale undersøkelser slik at vi ikke sender hjem syke mennesker, – og uten at de representerer en fare for seg selv og andre mens de venter på utsendelse.
LikerLiker