Tidlige sosiale nettverk

Et bilde i VG av urørte godteskåler forteller om et bursdagsselskap hvor ingen barn møtte opp. Alle vet jo hvor viktig en barnebursdag er! Reaksjonene har ikke uteblitt. Flere har lignende historier. Det får meg til å tenke over hvordan barn og voksne bygger sosiale nettverk.

cupcaces1

Er åtteåringer bevisste om sine sosiale nettverk?

Jeg tenker tilbake da mine barn var yngre. Før min yngste kunne begynne i andre klassetrinn måtte klassene omfordeles. Som en ekstra «service» fra skolen, ble alle elevene bedt om å oppgi navn på to venner, slik at så mange som mulig kunne få sine ønsker oppfylt. På kort tid kunne både elever og foreldre danne seg et krystallklart bilde over elevenes sosiale nettverk!

Ola liker Per og Kari. Per liker Lars og Kari (altså ikke Ola). Trodde virkelig Ola at Per og Kari skulle like ham fordi han likte dem?

Er åtteåringer i stand til å ta slikt innover seg? Da jeg spurte min sønn fikk jeg svaret: «Ja, så klart!». Da jeg spurte skolens rektor, fikk jeg til svar at barna nok var alt for små til å danne seg slike bilder. Den kjente barnepsykologen, Magne Raundalen, uttalte samtidig til Aftenposten at han frarådet skolene mot slik kartlegging fordi det kunne stemple noen som sosiale tapere.

Det spesielle med denne saken var at skolens anbefalte klasseinndeling til slutt ble overstyrt av pågående foreldre som talte sine egne barns sak – og ikke minst, sine egne sosiale interesser. En klasseinndeling berører i høy grad også foreldrenes sosiale nettverk!

Smittes barna av foreldrenes holdninger?

Leder i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Kari Kjønaas Kjos, legger skylden på foreldrene når barna uteblir fra en bursdagsfeiring uten å gi beskjed. Hun mener at barna fanger opp foreldrenes mobbing og negative holdninger om andre mennesker.

Jeg er helt enig med henne.

Når et barn begynner på skolen, gis foreldre en gylden mulighet til å bygge ut sine egne sosiale nettverk. Når foreldrene bygger sine nett, deler de ut «likes» og «dislikes» – ofte etter kriterier som utseende, status, innflytelse og rikdom, – akkurat som når de selv gikk på skolen.

Kari liker Mona, som går i kostbare klær, er gift med en konserndirektør og bor i det store huset. Kanskje barna kan gå sammen til skolen?

Foreldrene må være ytterst diskret når de deler ut sine «likes» og «dislikes», ellers vil barna snappe opp poengene og ta med seg foreldrenes holdninger til skolegården. Jeg synes det er god grunn til å kritisere foreldrene som unnlot å følge opp den omtalte bursdagen.

Når bør barn lære om sosiale nettverk?

Man kan ikke kreve at så små barn skal ha et bevisst forhold til sitt sosiale liv. Senere i livet blir det annerledes. Man må selvfølgelig ha venner for at det skal komme noen til bursdagene. Som foreldre ønsker man ikke at barna skal bli venneløse. Derfor synes jeg det er viktig å pense barna inn på hvordan de kan vinne venner.

relationsHvis Ola liker Per og Kari, må han innynde seg hos dem. Han må la de få velge leker først og dele på småkakene. Men det er veldig viktig at han beholder en viss verdighet slik at han ikke blir utnyttet. Det handler om sosiale antenner som må «tunes» gjennom hele livet.

Jeg mener tiden er inne for å lære barna om det sosiale liv den dagen du kan forklare din sønn eller datter om hvordan de skal tolke «dislikes» på korrekt måte. Da må du fortelle dem hvordan de snur det annet kinn til slemme mennesker, – uten å skape hat, angst, eller grobunn for ondsinnede handlinger! Dette er mye vanskeligere enn den historien som begynner med biene og blomstene…

Kan offerets foreldre lastes?

La meg for ordens skyld si at jeg ikke har noe grunnlag for å kritisere foreldrene som gikk ut med denne historien til VG. Jeg kommenterer på generelt grunnlag.

Foreldre som ikke pleier forholdet til andre foreldre, får ingen «likes», snarere heller «dislikes». Dette gjelder ikke bare i skolen, men også foreldredrevne fritidsaktiviteter. Selv om man ikke liker dette spillet, bør alle foreldre kjenne spillereglene.

Hadde jeg opplevd at ingen kom i mine barns bursdag, ville jeg først ha satt alle kluter til for å redde dagen, deretter gått inn i meg selv og forsøkt å se om noe kunne vært gjort annerledes. Så ville jeg valgt å gå videre uten å lage noen sak av det. Slik er livet! Det gjelder å komme seg videre etter nederlagene.

Man kan uansett ikke tvinge noen til å «like» seg  😦

VG (08.12.2013): Ingen kom i bursdagen: – Det er voksne som har skylden

Advertisements

5 kommentarer

  1. Ah, det er så bra!
    Liten grunn til å kommentere noe mer enn som så, egentlig – vil bare bli å kopiere dine egne ord og setninger og det blir litt tullete å ta opp plass med noe sånt 🙂

    Fin søndag!

    Lik

  2. Jeg lurer på hvordan det virker inn på barna som ikke fikk bursdagsgjester når foreldrene går ut i avisa og informerer hele landet om det? Hvordan påvirker det forholdet til kameratene i ettertid?

    Det er kanskje ikke noe sjakktrekk å trekke landsdekkende medier inn i saken, dersom man vil bygge vennskap/gode relalsjoner?

    Jeg vet ikke, tenker bare høyt. Jeg har ikke finlest artiklene, men leste grundig den som sto på Aftenposten om mediekritikk og klikkmentalitet i denne åtteåring-bursdagssaken. Der ble det stilt spørsmål ved om hva som ble gjort da ingen dukket opp i bursdagen. Ble invitasjonen oversett, var det en bursdagsnekt-aksjon? osv

    Lik

    1. For oss som ser dette litt fra oven, så er det vanskelig å se noen annen måte å komme videre på enn å forsøke å etablere vennskap/gode relasjoner. Hadde jeg vært foreldrene til et av barna som uteble, ville jeg slått på tråden eller sendt en mail og bedt uforbeholdent om unnskyld. Da får man jo en tråd man kan spinne videre på…

      Lik

      1. Det er veldig viktig; å ta opp ting. God kommunikasjon mellom foreldre gjør også at det blir lettere å oppdage hva «alle andre» faktisk får lov til og små og store konflikter mellom ungene som en ellers ikke ville fått tilgang til.

        Takk for et fint og viktig innlegg!

        Lik

  3. Jeg må si jeg undret meg litt over det enorme omfanget saken i VG fikk i løpet av noen få timer en søndag. Dette skjedde med meg også da jeg var barn, og det er ikke urimelig å mistenke at foreldre var inne i bildet. Jeg kan ikke huske at jeg opplevde det som et kjempenederlag. Hele familien min ble nok sett på outsidere i det miljøet vi bodde i, men jeg har ikke tro på at barn tar slike avgjørelser selvstendig. Jeg jobbet for øvrig i en liten, creepy bygd en gang der elevene ga veldig klart uttrykk for fordommer i øst og vest. Det viste seg at de bare gjentok det foreldrene deres sa hjemme. De gikk hjem og fikk støtte. Jeg tror dette er atferd barn lærer fra sine nærmeste voksne.

    Det blir snakket om at vi lærere må være tydelige ledere. Det er ikke mindre viktig for foreldre, men vi lever visst i en tid der barn ikke skal smake på nederlag. Vi skal begrense skaden, noe som kanskje gjør smerten mindre, men langvarig. Det er i alle fall ikke bra!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s