Stolt av barna – uansett

Det er iboende i alle foreldre å være stolte av barna sine. Jeg tror det stikker veldig dypt i oss, og varer livet ut, også lenge etter at barna våre er blitt voksne.

Foto: ScanStockPhoto

Foto: ScanStockPhoto

Ordet «stolt» fikk en bisarr betydning i VGs omtale av Marit Christensens bok «Moren». I boken forteller Christensen om den døende moren, som fikk livet sitt lagt i grus etter at sønnen drepte 77 uskyldige mennesker. I følge forfatteren virket moren stolt over all oppmerksomheten sønnen hennes fikk under rettsaken. Moren sa ingen ting om dette selv, men forfatteren sanset likevel følelsene hennes. Det er en sterk historie, uansett.

Det får meg til å tenke på hvor dypt det stikker – foreldres stolthet over sine barn. Det er irrasjonelt, – noe vi ikke kan velge bort og legge bak oss. Det vil alltid følge oss. Er man stolt av barna, er man stolt av seg selv. Det gir en følelse av å ha lykkes med livsgjerningen sin. En følelse jeg håper alle får oppleve den dagen de ligger på dødsleiet.

– uten å fortelle noe

Alle foreldre har kjent den boblende og berusende gleden når barna lykkes. Man har så lyst til å rope ut i glede, – fortelle alle! Men god takt og tone sier at man avholder seg fra å skryte av barna sine overfor andre. Det er bare egoistiske og selvopptatte foreldre som gjør det. De som ikke vet bedre! Jeg forstår dem så inderlig godt!

Jeg kjenner ingen som bruker ordet «stolt» om barna sine. I hvert fall ikke utenfor sin nærmeste familie. Jeg våger ikke si det til barna mine heller, i frykt for at de skal føle prestasjonspress. Men selv om man ikke snakker om det, tror jeg stoltheten skinner godt i gjennom likevel. Jeg har ikke pokerfjes.

Av og til slår det meg at noen virker stolte av barna sine uten at det – rent objektivt sett – synes å være noen grunn til det! Vi foreldre ser ikke de andre barna like godt som våre egne. Når min datter spilte fotballkamp, fokuserte jeg på henne. Jeg levde meg inn i spillet fra hennes posisjon. Når min sønn opptrådte sammen med det store guttekoret, så jeg ham og hørte hans stemme.

Jeg tror foreldre er stolte av barna sine uansett hvor dyktige – eller lite dyktige – de viser seg å være. Man kan ikke forvente at foreldre skal se barna sine med objektive øyne.

– og uten overdrivelse

Om få år har barna mine sikkert skaffet seg bedre utdannelse og finere jobb enn faren sin. At barna lykkes bedre enn meg, gjør ikke meg til noen bedre mann. Det er fort gjort å blande kortene slik at vi gjør barnas suksess til vår egen. For en del år siden var jeg involvert i en ansettelsesprosess. Jeg leste gjennom flere jobbsøknader. To av søkerne refererte faktisk til barnas meritter i jobbsøknadene sine for å kompensere for sine egne ufullstendige utdannelser.

Hvis jeg noen sinne begynner å argumentere ved å trekke frem barnas meritter i stedet for mine egne, håper jeg noen klapper meg på begge kinn og vekker meg tilbake til min egen tilværelse.

Det er fristende å sole seg i glansen av sine vellykkede barn  😎

vg.no (31.10.2013): Marit Christensen: – Jeg ble hennes venn og hennes redning

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s