Åndenes makt

Det er senhøst – og duket for halloween, eller allehelgensdag. Dagen som feires sammen med spøkelser, hekser, zombier og annet skrømt. Er vi alle sammen i åndenes makt, uten å vite det? Eller er det bare juks og fanteri? Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn vi liker å vite!

TV-Norge sender hver søndag en serie av «Åndenes Makt» der vanlige familier forteller om mystiske skikkelser og uforklarlige hendelser i hjemmene deres. Den sympatiske programlederen, Tom Strømnæss, går i gjennom huset sammen med en klarsynt dame for å fange opp hvilke skikkelser som oppholder seg der. Det dreier seg alltid om dauinger, gjenferd og spøkelser. Etter at den klarsynte har formidlet sine inntrykk, fører hun dauingene inn i lyset og rolig over på den andre siden med et forløsende «Sånn!»

Vi sitter måpende igjen. Er dette mulig? Hvorfor har ikke vi opplevd noen spøkelser? Eller har vi det? Kanskje vi har vært så opptatt med daglige gjøremål at vi ikke har merket noe? Når vi følte det ukjente komme over oss, feide vi det kanskje bare bort, – i stedet for å gjøre oss mottakelige for åndene?

I nettbaserte diskusjonsfora ropes det høyt om juks og fanteri. Det blir hevdet at TV-Norges programserie er et forhåndsavtalt skuespill for å lure seerne. Jeg er nokså sikker på at involverte personer formidler ekte inntrykk, men jeg tror at sannheten tilpasses ørlite granne på produsentens klippebord.

Man skal være skeptisk…

La meg fortelle om mitt forhold til sponplater! Mange eldre boliger er nemlig renovert med sponplater. I slike hjem blir jeg ofte tung i hodet og trett – spesielt hvis ventilasjonen ikke er god. Det mange ikke vet, er at sponplater skiller ut gasser (formaldehyd) fra bindestoffet i flere år etter at de er montert. Jeg lurer derfor på om familier i hjemsøkte hus kan være påvirket av lavverdige byggematerialer, – og ikke av gjenferd.

En bekjent av meg kjenner en av de deltagende familiene. Han bekrefter at familien faktisk var plaget av overnaturlige hendelser. Den klarsynte i programmet fortalte til og med at dette huset var det verste hun hadde opplevd! I ett av rommene fornemmet hun en portal til underverdenen! Det merkelige i denne historien er følgende: Min bekjent fortalte meg også om en leieboer som har bodd åtte år i samme bolig. Han har aldri merket noe som helst!

…men ikke fordømmende!

Det kommer altså an på personene. At noen fornemmer noe jeg ikke kan fornemme selv, betyr ikke at vedkommende tar feil. Dette er en velkjent problemstilling i filosofiens verden: La oss tenke oss to personer, – en som er langsynt og en som er nærsynt. De stirrer begge utover på hundre meters avstand. Så sier den langsynte personen at han ser en kamel! Den nærsynte kan ikke argumentere mot den langsynte personens sanseinntrykk. Han kan imidlertid uttrykke generell skepsis til om kameler virkelig kan overleve i Norge.

Det er spekulert i om fornemmelse for overnaturlige fenomener er menneskets sjette sans. Kanskje denne sansen er bedre utviklet hos noen mennesker, enn andre? Kanskje det er mulig å styrke denne sansen gjennom yoga og meditasjon? Kanskje en medieomtalt engleskole kan hjelpe?

Det bringer tankene over på noe helt annet: Religion. En religion baserer seg på tro – tro på noe vi ikke kan oppfatte via våre ordinære sanser. Noen vil kanskje en gang i livet fornemme noe de tolker som «tegn fra Gud». Andre bygger sin tro på hva andre mennesker opp i gjennom tidene har opplevd eller fornemmet. og som er formidlet gjennom skrift og tale. Å kategorisk benekte overnaturlige fenomener er således en benektelse av religion – eller mer presist: En benektelse av at noen har vært i stand til å fornemme overnaturlige hendelser forbundet med sin religion. Skeptikere bør heller begrunne sitt syn på følgende måte: