Den siste turen

Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig interessert i turer. Mange av mine fineste øyeblikk er nemlig knyttet til turminner. I kveld sovnet den eldste hunden vår inn. Min høyt elskede turkamerat gjennom snart tretten år streifer nå langs de evige jaktmarkene.

lastwalk6

En sprøyte i låret hos dyrlegen. Jeg satt på gulvet og fikk lagt ham i fanget mitt. Jeg kjente at spenningene og smertene hans forsvant. Han ble tung i kroppen. Øyelokkene hang slapt ned. Øynene hans var ikke lenger med. Sammen satt mor og far på gulvet og strøk den tapre, lille hunden sørgmodig over hodet og nakken. Om og om igjen. Tårene våre trillet ustoppelig.

I går gikk vi tur sammen. Den siste turen. Jeg trodde han var for svak til å være med, men satte som vanlig frem mat til begge. Den yngste hunden løp inn til den gamle hunden for å fortelle ham at maten var servert, som en helt vanlig kveld. – Og etter mat og drikke er det tid for tur – som vanlig. Til min forundring reiste den gamle hunden seg opp og gikk frem til matskålen, snuste forsiktig uten å spise. Deretter gikk han ut i gangen med bestemte skritt og stilte forbausende pigg og klar for å gå tur – som vanlig.

Hunder er vanedyr. De liker ikke overraskelser. Alt bør være akkurat slik det var i går, og dagene før. Som hundeeiere må vi skape fine hverdager sammen med hundene våre. Kjøttfulle godbiter, lange turer og kroppsnært samvær med flokken er fine ting for en hund 🙂

Ute i den mørke, overskyede høstkvelden gikk vi sammen alle tre – den unge, den gamle og meg selv. Det virket som han hadde kviknet til. Han snuste og markerte som han pleide, enda han ikke lenger greidde å løfte bakbenet skikkelig. Jeg hørte klørne på bakbena subbe svakt mot asfalten når vi gikk. Det er en lyd som av og til dukket opp når turkameraten min var utslitt – som regel etter lange og strabasiøse turer.

Jeg godsnakker lavt med hundene mine mens vi går. De liker det og oppfatter det som positiv anerkjennelse. Den eldste hunden og jeg hadde utviklet et tett og fint språk sammen. «Praten» var så visst ikke bare enveis. Da vi var kommet ut på Fornebuveien signaliserte han at han ville gå videre utover mot Oksenøya, men jeg ville at vi skal gå en snarvei hjem via Lagåsen. Jeg våget ikke å gå for langt.

Han lot seg overtale. Jeg holdt meg sammen med ham. Den unge hunden var utålmodig og ville ha oss til å øke tempoet. Men det var nytteløst, – to mot en!

Vår gamle hund nøt respekt i hundemiljøet. Men dyreverdenen er grusom. En syk hund blir en svak hund, og raskt degradert og satt på plass av yngre hannhunder. Heldigvis skjedde ikke dette med min venn. Han forlot arenaen som en sterk, stolt og klok hund.

Den siste turen hadde nok blitt en alt for stor kraftanstrengelse. Kanskje turen forkortet livet hans? Kanskje vi kunne gitt ham smertestillende for å få én dag til sammen? Men det ville aldri kunne ha blitt en vanlig dag.

Glem aldri at det er de vanlige dagene som teller!

casper2

Foto: Madelaine Bjørnstad

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s