En søt historie om islamske verdier

Jeg bruker sjelden ordet «søt», dels fordi jeg er mann og dels fordi det er sjelden det passer. Denne historien er faktisk søt. Den handler om å sette de gode verdier foran alt, og den vil for alltid prege mitt syn på islam.

Foto: Terje Bjørnstad

Foto: Terje Bjørnstad

Historien begynner i Riyadh, Saudi-Arabia. Året er 1984. Jeg var en ung mann som jobbet for et norsk selskap som utviklet kommunikasjonssystemer for luftfart. Systemet var levert, installert og satt i drift på den nyåpnede internasjonale flyplassen. Jeg var en av tre representanter som var igjen for å nøste opp løse tråder, være med på avsluttende tester og bistå saudi-araberne i deres «arabization program» der målet var å holde viktige samfunnsoppgaver i gang uten ekspertise utenfra.

Jeg opplevde mine arabiske venner som fredsæle, familiekjære, varme og hyggelige. Jeg bar på et ID-kort som på arabisk fortalte at jeg kom fra Norge, at jeg var ugift og kristen. Mange fremmedarbeidere i Saudi-arabia er nemlig kristne. Mine muslimske kolleger forsøkte aldri å bruke religion eller nasjonalitet for å splitte meg fra de andre – eller gjøre meg mindre verdig. Tvert i mot snakket vi ofte om likheten mellom våre kulturer – ikke hva som skilte. Det var verre med min svenske kollega som nektet å bekjenne seg til noen religion. Når han tordnet ut i rommet: «Jag är inte religiös!» ble saudiske kolleger bekymret og hvisket til meg. «Stakkars mann! Han har ingen tro! Hvor skal hans sjel finne hvile?»

Jeg likte jobben min i Saudi-Arabia selv om det var svært utfordrende å sitte timevis i møterom fylt av sigarrøyk og bli grillet av representanter for det saudi-arabiske luftfartsverket. Det ingeniørene manglet av teknisk kompetanse, tok de igjen i retorikk og forhandlingsteknikk. Jeg tror de likte den unge, blåøyde nordmannen som hadde så dårlig pokerfjes! Kontrakten og spesifikasjonene ble nemlig lest med lupe, og de krevde at den minste uoverensstemmelse skulle kompenseres på en eller annen måte. Selv om landet vasset i oljepenger, ble det ikke gitt noe ved dørene. Alle krav ble fulgt opp til punkt og prikke.

En kveld i påskehøytiden fikk jeg en telefon fra det norske konsulatet i Jeddah. Jeg måtte ringe hjem! Det var viktig! Jeg ringte til søsteren min som kunne fortelle at faren vår var død. Han døde brått og uventet.

Jeg kom i et kjempedilemma. Jeg var nøkkelperson i en nær forestående teknisk test som ville gi store utbetalinger til mitt selskap. På grunn av visumregler ville det ikke være mulig å få en stedfortreder fra Norge ned i tide. Dessuten ville kunden neppe godkjenne dette uten videre. I følge kontrakten kunne de første ti dagers forsinkelse dessuten utløse et åttesifret krav i dagbøter! Hva skulle jeg gjøre?

Min første plan var å melde fra til min søster at jeg ikke hadde mulighet til å delta i begravelsen, og fortsette arbeidet som normalt. Jeg var sikker på at hjemme i Norge ville alle forstå dette, – arbeidsgiver, familie og venner.

Tre søsken, som hadde blitt splittet opp under oppveksten, hadde funnet hverandre igjen. Også jeg da, som ikke hadde gitt dem telefonnummeret mitt en gang! I påskehøytiden måtte de kontakte meg via UD. Kunne jeg, – eldste bror – svikte dem? Selvfølgelig ikke!

Jeg fikk gitt noen enkle beskjeder. Tok med meg en lett veske og reiste hjem via Stockholm der jeg leverte passet mitt til det saudi-arabiske konsulatet for å få fornyet innreisetillatelsen. Denne behandlingen tok lang tid. Det skulle gå tre uker før jeg var på vei tilbake til Riyadh igjen.

”We will arrive at King Khaleds International Airport in 15 minutes, – inshallah!”

Ingen hjemme i Norge visste hvordan situasjonen var der nede. Det var overhodet ikke mulig å få noen vettug informasjon om hvordan vår viktige saudi-arabiske kunde taklet forsinkelsene. Vi hadde jo erfart hvor nøye de var med å kreve kompensasjon for hver lille mangel, så forventningene våre var ikke særlig lovende.

Flykapteinens rolige stemme og tilføyelsen «inshallah» gjorde at jeg tok hele situasjonen med fatalistisk ro. Muslimer er mer fatalistiske enn oss. Hvis det er Guds vilje at det går bra, – ja, da går det bra! Selv om jeg var fattet, var jeg forberedt på støy. Mye støy.

Jeg fulgte strømmen av folk ut av flydøren. For å komme inn til ankomsthallen måtte man ned en liten rulletrapp. I det jeg tar steget ut av trappen hører jeg en diskret stemme:

«Terje…»

Der stod min saudiarabiske kontaktperson, Khodran. Han hadde pyntet seg i dag med en fin, hvit «ghutrah». ID-kortet var plassert høyt og synlig. Jeg kikket opp. Rundt ham sto alle de andre!  Jeg hilste alle på arabisk måte med klem og de kondolerte meg. De andre passasjerene på det store flyet kunne se den spesielle velkomstkomiteen når de gikk forbi på vei til ankomsthallen.

Khodran fortalte meg alt. Da de hadde fått beskjed om at jeg, som eldste sønn, måtte haste hjem for å ordne min fars begravelse, satte de alle våre aktiviteter på «vent». I følge Islam er den eldste sønn forpliktet til å gjøre akkurat det jeg gjorde. Dette kommer foran alt annet, selv om det medfører at arbeidet på en hel flyplass blir utsatt! Dessuten, sa Khodran, og blunket: Det var andre leverandører som ikke holdt fristen sin.

I Saudi-Arabia skal ingen person straffes eller forfølges økonomisk for å følge Koranens skrift. Det er rett og slett ikke noe å snakke om!

Hadde det samme kunnet skje i vesten?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s