Mellom handel og svindel

Telefonsalg til veldedige formål faller mellom to stoler. Er det handel eller innsamling? – Eller kanskje bare svindel?

I dag har jeg vært veldig opptatt. Det ligger flere ubesvarte anrop på mobiltelefonen. Ett nummer går igjen fem ganger. Jeg aner ugler i mosen og sjekker med «Telefonterror.no», en internettportal der publikum kan rapportere telefonnumre som er brukt i forbindelse med telefonsalg. Ganske riktig! Her leser jeg at nummeret benyttes for å samle inn penger til flere forskjellige veldedige organisasjoner.

Jeg leser videre. Ett av innleggene fører meg til en reportasje på «Hegnar.no» om aktører som skor seg på telefonsalg til veldedige organisasjoner, herunder eieren av det telefonnummeret jeg holder på å etterforske.

Jeg humrer over artikkelen. Journalistene går eiere av telefonsalgfirmaene etter i sømmene. Tvilsomme formål, tvilsomme salgsmetoder, tvilsom redelighet i forhold til regnskap og økonomiske forhold. Jeg synes det er fint at pressen pirker bort i «rottebolene» slik at firmaene ikke får yngle fritt. Aktørene skal såvisst ikke få stå frem som hederlige samfunnsstøtter!

Er det galt i å samle inn penger til veldedige formål så lenge mottakerne ikke klager?

Historien om «Tante Dagmar»

Tante Dagmar er dårlig til bens, så hun sender tusen kroner med sin elskverdige nabo slik at han kan gi disse til Frelsesarmeens innsamling nede i byen. Naboen beholder likegodt tusenlappen for bryderiet, han, – men stikker en hundrelapp ned i Frelsesarmeens innsamlingsgryte. Offiseren takker og gir et velsignende smil. Naboen smiler fra øre til øre, og tante Dagmar sover med ren samvittighet.

Det samme ville skjedd hvis tante Dagmar hadde sagt «ja» til en telefonselger for et veldedig formål. Telefonsalgfirmaet tar 80-90 prosent av giversummen – for bryderiet.

Hvem klager?

Den veldedige organisasjonen har fått et tilskudd på hundre kroner i sekken sin. De er fornøyde. Eierne av telefonselskapet smiler hele veien til banken, og tante Dagmar sover søtt! Ingen har gjort noe ulovlig. Det er ikke sikkert at telefonsalgselskapet er underlagt revisjonsplikt. Ved bokettersyn konsentrerer Fylkesskattekontorets revisor seg om merverdiavgift og skatt. Det er ikke forbudt å ta honorarer for utførte tjenester.

Men jeg har en ekkel mistanke.

Kan det tenkes at noen har etablert veldedige organisasjoner for å holde liv i telefonsalget? Altså to formål – ett offisielt og ett skjult? Jeg har sjekket et par organisasjoner hvor jeg har blitt ringt opp i løpet av det siste året. De har helt forskjellige formål, men forbausende like hjemmesider både utforming og innhold. Jeg er systemutvikler av yrke og leverer selv utforming og innhold til lignende sider. Mistanken styrkes ved at disse sidene ikke ser ut til å ha andre inntektskilder enn telefonsalg. Jeg vil ikke nevne navn, men oppfordrer andre til å tenke seg om.

Det er vel ingen som er så dumme at de gir veldedighet gjennom telefonselgere?

Jeg innrømmer at jeg selv har sagt ja til telefonsalg til veldedige formål. Jeg angrer. Mine donasjoner gjort meg til et evig offer for en rekke forskjellige telefonsalgfirmaer. Jeg står antakelig oppført med terningkast seks og påtegnelsen «Lettlurt». Jeg har nemlig funnet ut at  telefonnumrene på mobilen min stammer fra samme salgsselskap som jeg sa «ja» til ved følgende to anledninger for snart tyve år siden!

Første gang

Da mitt eldste barn var et par uker gammelt ble jeg «tilfeldigvis» oppringt av en telefonselger som samlet inn penger til en forening for krybbedød. Mens telefonselgeren leste opp manuset sitt, tenkte jeg på vårt lille nurk som lå og sov dypt og søtt i sengen sin.

Andre gang

Etter et par uker fikk jeg igjen en ny telefon fra en telefonselger som samlet inn penger til Foreningen for hjertesyke barn. Jeg hadde jo hørt om flere barn som var født med hjertefeil og priste meg lykkelig over at hjertet i vår lille hjerteknuser hamret i vei som det skulle!

I ettertid forstod jeg selvfølgelig at timingen med disse telefonsalgene neppe var noen tilfeldighet.

Viktigheten av godt manus

Telefonselgernes monolog er ikke tilfeldig sammensatt for anledningen. Hele budskapet er nøye formulert, og sannsynligvis finpusset etter utallige samtaler. Jeg ser for meg når det er «manusmøte» i telefonselgerfirmaet og hører latteren runge.

«High five for den altså! Dette kommer til å selge som hakka møkk! Den siste idiot er ennå ikke født!»

Det bringer tankene til Nigeria. Jeg ser for meg representanter fra det nigerianske næringslivet som sitter sammen og forfatter manus som skal mailes ut til «handelspartnere» over hele verden:

-“Dear Friend, Let me introduce myself. I am John Smith, a professional bankier in a big 5 Wall Street bank. I have an unclaimed deposit of $2,500,000,000.00 just waiting for you, my friend.”

Jeg har lest at flere nordmenn faktisk har latt seg lure – sannsynlig flere enn man aner!  I likhet med telefonsalg baserer Nigeriabrevene seg på ett godt manus og mange naive ofre. Hvis en liten prosent svarer «ja» så strømmer pengene inn. Etisk sett synes jeg begge bransjer er like forkastelige. Juridisk sett er de imidlertid på hver sin side av loven.

Jeg ønsker ikke at tante Dagmar skal slutte å donere penger til veldedige formål. Jeg vil at hun heretter skal sørge for å levere pengene selv og ikke stole på tvilsomme mellommenn.

Jeg er ikke i mot telefonsalg av varer og tjenester så lenge folk kan beskytte seg mot å bli oppringt. Telefonsalg til veldedige formål, derimot, bør tvinges inn i en system der det er mulig for givere, mottakere, myndigheter, presse å følge innsamlede midler hele veien fra giver til mottaker. De eneste som taper på en slik ordning er luringene som står som bak telefonsalgfirmaene.

😐 Er det forresten noen som egentlig liker telefonselgere?

Reklame